Ny kunnskap kan gi tidligere varsling og bedre forebygging av sår hos laks
Flere FHF-finansierte prosjekter gir et stadig tydeligere bilde av hva som øker risikoen for sår hos oppdrettslaks. Håndtering, temperatur, bakterier, miljø og fiskens egen tilstand virker sammen. Nå kan kunnskapen brukes til å oppdage risiko tidligere og forebygge mer målrettet.
Sår er fortsatt en betydelig utfordring for fiskevelferd og produksjon i norsk lakseoppdrett. Vaksinen med den oppdaterte varianten av Moritella viscosa har bidratt til å redusere konsekvensen av vintersår. Likevel er det viktig å ha et fokus på sår som utfordring i næringen, siden dynamikken med bakteriene kan endre seg med blant annet klimaendringene og produksjonsmønsteret, mener Morten Lund, fagsjef i FHF.
Resultater fra flere FHF-finansierte prosjekter viser hvorfor problemet er vanskelig å forstå og løse med ett enkelt tiltak: Risikoen oppstår i et samspill mellom smittepress, miljøforhold, fiskens helsetilstand og robusthet og belastningen den utsettes for gjennom produksjonen.
– Vi har fått betydelig mer kunnskap om hvilke forhold som øker risikoen for sår. Det viktige nå er å se denne kunnskapen i sammenheng og bruke den til å forebygge bedre, sier Morten Lund.
Dette påvirker risikoen for sår
FHF-finansiert forskning peker på flere forhold som kan påvirke risikoen for sår hos oppdrettslaks:
Gjentatt håndtering: RiskIdent fant økende sårfrekvens etter gjentatte håndteringer, med markant økning etter den fjerde hendelsen.
Fiskens tilstand: Eksisterende sår, redusert helsestatus og kort tid siden forrige behandling peker seg ut som viktige forhold før ny håndtering.
Lave temperaturer: Flere prosjekter viser sammenhenger mellom lave sjøtemperaturer, forekomst av sårbakterier og økt risiko for sykdom og sårutvikling.
Miljøforhold: Salinitet, oksygennivå og strømforhold kan påvirke forekomsten av sårbakterier og fiskens evne til å lege sår.
Smittepress: Økende forekomst av sårassosierte bakterier i sjøvann kan være et tidlig signal om økt sårrisiko.
Ingen av faktorene forklarer sårutviklingen alene. Forskningen peker mot et samspill mellom fiskens tilstand, miljø, smittepress og belastningen gjennom produksjonen.
Vi vet mer om når risikoen øker
Et av de tydeligste funnene kommer fra RiskIdent, gjennomført av Havforskningsinstituttet i samarbeid med Mowi. Forskerne analyserte 452 kommersielle håndteringshendelser. Sårfrekvensen var relativt stabil etter første og andre håndtering, men begynte å øke etter den tredje og steg markant etter den fjerde.
ReduSår peker i samme retning. Eksisterende sår, redusert helsetilstand før håndtering og kortere tid mellom behandlinger var mer vanlig i grupper med betydelige sårproblemer ved slakt. Samlet viser resultatene betydningen av både fiskens tilstand og belastningen den allerede har vært utsatt for når risikoen ved ny håndtering skal vurderes.
Temperatur går også igjen på tvers av prosjektene. RiskIdent fant sammenhenger mellom lave temperaturer, høy salinitet og forekomsten av sentrale sårbakterier. Tidligere forskning på Tenacibaculum viste samtidig at fisk satt ut i sjø ved temperaturer under 5 grader, utviklet tenacibakulose betydelig raskere enn fisk satt ut ved høyere temperaturer.
Bakteriene kan heller ikke sees isolert fra resten av risikobildet. I prosjektet Sårbakterier i sjøbasert lakseoppdrett (901838) ble det ofte funnet flere genetiske varianter av samme sårbakterie hos én og samme fisk. Det tyder på at enkelte varianter kan bidra til å starte sårutviklingen, mens opportunistisk smitte fra mikrofloraen i sjøen også kan spille en rolle.
Kan risikoen oppdages tidligere?
En viktig utvikling handler om muligheten til å oppdage økt risiko før sårproblemene blir alvorlige.
I prosjektet Sårbakterier i sjøbasert lakseoppdrett (901838), ledet av Veterinærinstituttet, ble det utviklet sju qPCR-assay for spesifikk påvisning av Moritella viscosa, Tenacibaculum finnmarkense, og tilhørende varianter eller beslektede arter av disse i sjøvann.
Ved flere oppdrettslokaliteter kunne sårassosierte bakterier påvises omtrent seks til åtte uker før en markant økning i andelen dødfisk med sår. Det åpner for at overvåking av smittepress kan brukes som en tidlig indikator, slik at håndtering og andre belastninger kan tilpasses i risikoperioder.
Kamera kan gi et annet varselsignal. I ReduSår steg signalet fra kamerabasert sårovervåking før dødelighetstoppene. Resultatene indikerer et potensial for tidlig varsling, men datagrunnlaget er foreløpig for begrenset til at metoden kan regnes som validert.
iFelt-prosjektet viser samtidig hvordan kamera og automatisert datafangst kan brukes til å dokumentere tiltak under kommersielle forhold. Mer enn 400 000 observasjoner av enkeltfisk ble samlet i sjøfasen og 290 000 ved slakt, uten håndtering av fisken. Prosjektet viser potensialet for kontinuerlig og standardisert dokumentasjon av blant annet sår, vekt og lus.
Forebygging må skje på flere fronter
I RiskIdent ble en dynamisk strategi for forebygging av lus testet i kommersiell skala. Strategien utsatte første avlusing med to måneder og halverte antall avlusninger. Fisk i disse merdene hadde gjennomgående lavere sårskår enn kontrollgruppene, samtidig som forekomsten av M. viscosa og Tenacibaculum var lavere.
ReduSår peker på betydningen av å forebygge lusepåslag for å redusere behovet for behandlinger i risikoperioder, vurdere fiskens helsetilstand før håndtering og gjennomføre nødvendige operasjoner så skånsomt som mulig.
Andre prosjekter undersøker hvordan fisken kan gjøres mer robust. I LimiT hadde smolt som ble holdt fire uker ved 26 promille salinitet før utsett i sjø, redusert risiko for tenacibakulose.
Et prosjekt (901883) gjennomført av Nofima i samarbeid med BioMar og NMBU viste også at urea i fôret ga bedre osmoregulering og sjøvannstilpasning, med indikasjoner på økt skinnstyrke og elastisitet. Det ble imidlertid ikke funnet en klar effekt på sårheling eller sårrelatert dødelighet, og flere av resultatene må valideres videre.
Fra risikofaktorer til bedre beslutninger
Samlet har prosjektene gitt langt mer kunnskap om når sårrisikoen øker og hvilke faktorer som kan påvirkes. Neste utfordring er å omsette denne kunnskapen til bedre beslutninger i kommersiell drift.
Det innebærer blant annet å finne ut hvordan informasjon om bakterier, miljø, sårutvikling, fiskens helsetilstand og produksjonshistorikk kan kombineres. Samtidig må nye overvåkingsmetoder valideres og effekten av forebyggende tiltak dokumenteres under reelle produksjonsforhold.
– Ambisjonen må være å komme tidligere inn. Hvis vi klarer å kombinere kunnskapen om fisken, miljøet, smittepresset og produksjonshistorikken, kan det gi et bedre grunnlag for å vurdere når risikoen er høy og hvilke tiltak som bør settes inn. Neste steg er å utvikle og dokumentere beslutningsstøtte som fungerer under kommersielle forhold, sier fagsjef Lund.
Målet er ikke bare å forstå hvorfor sår oppstår, men å bruke kunnskapen til å forutse risiko og forebygge før sårproblemene får utvikle seg.
Morten Lund, fagsjef for fiskehelse og fiskevelferd i FHF, peker på betydningen av å forstå risikofaktorene for sår hos oppdrettslaks.
Foto: Marius Fiskum, FHF