Identifisering av miljø- og produksjonsrelaterte risikofaktorer knyttet til sårutbrudd i lakseoppdrett (RiskIdent)

​Sammendrag av resultater fra prosjektets faglige sluttrapport
RiskIdent-prosjektet representerer en flersidig undersøkelse av vintersår i norsk lakseoppdrett, der komplekse samspill mellom miljøforhold, driftspraksis og vertens mottakelighet blir analysert. 

Forskningen tar for seg den vedvarende utfordringen med at vintersår fortsatt er blant de fem største helseproblemene i lakseoppdrett til tross for utbredt vaksinering mot Moritella viscosa, noe som indikerer at effektiv forebygging krever en bredere forståelser når og hvorfor laks blir mottakelig for infeksjon. 

Analysen av kommersielle data viste at håndteringsfrekvens har betydelig innvirkning på risikoen for å utvikle sår. Mens første og andre håndtering ikke viste økning i sårprevalens, økte sårfrekvensen etter fjerde hendelse, noe som demonstrerer kumulative stresseffekter. 

Sammenhengen mellom avlusningsmetode og utfall viste seg å være nyansert: mekaniske metoder (termisk og mekanisk) var assosiert med økt dødelighet, men ble fortrinnsvis brukt når fisken var i bedre kondisjon, mens medikamentelle metoder (ferskvannsbad og medikamentelle behandlinger) viste en svak økning i sårfrekvens etter behandling, men lavere dødelighet. 

Dette tyder på at mekaniske metoder kan selektere for dødelighet hos sårbare individer, mens medikamentelle metoder tillater overlevelse, men med økt mottakelighet for vintersår. Resultatene var konsistente også når triploid laks, generelt ansett som mer mottakelig for sårutvikling, ble inkludert. 

Den longitudinelle studien identifiserte temperatur og saltholdighet til å være de primære faktorene som korrelert med tilstedeværelse av patogen og virulens. M. viscosa ble utelukkende påvist når vanntemperaturen falt under 10 °C og forsvant fullstendig ved salinitet under 30 ppt, med hovedsakelig forekomst om høsten og gjennom vinteren. 

Tenacibaculum sp. viste bredere toleranse for vanntemperatur (funnet ved 6–19 °C gjennom store deler av året), men alvorlige og høye skårer for sår forekom kun ved temperaturer under 10 °C og salinitet over 30 ppt. Det ble observert en eksponentiell sammenheng mellom mengde Tenacibaculum sp. og sårgrad, der total skår økte raskt når qPCR Ct-verdier falt under 25.

Mengde M. viscosa korrelerte direkte med sårgrad, der lavere Ct-verdier var forbundet med økt sårgrad. Klorofyllkonsentrasjon, turbiditet og fykoerytrin viste ingen sammenheng med mengde patogen (i vann eller hudslim) eller sårprevalens, noe som indikerer at disse parameterne ikke har prediktiv verdi for risiko for vintersår. 

En dynamisk preventiv strategi for forebygging av lus ble evaluert ved bruk av testmerder utstyrt med 10 m dype skjørt, automatiserte luftings-/oksygeneringssystemer samt nedsenkbart lys- og fôringsutstyr. Implementeringen av det ulike utstyret ble styrt med hjelp av sanntidsmålinger av miljødata. 

Strategien innebar bruk av skjørt og lufting når saltholdigheten var jevn gjennom hele vannmassen for å skjerme fisken fra overflatevann med høy tetthet av kopepoditter, samt heving av utstyr ved tilstedeværelse av brakkvannslag for å lede fisken inn i overflatevann med lav saltholdighet. 

Når strategien ble korrekt implementert, krevde testmerdene halvparten så mange avlusninger som kontrollmerdene, opprettholdt gjennomgående lavere sår skår og hadde redusert forekomst av M. viscosa og Tenacibaculum sp. både i hudslim og i vannprøver. 

Det viste seg imidlertid at når den dynamiske strategien ikke ble implementert korrekt i en tidlig fase av forsøket forekom det økt alvorlighetsgrad av amøbegjellesykdom. Dette viste tydelig viktigheten av å implementere den dynamiske strategien i sin helhet, som en samlet pakke, for å minimere risiko for dårlig gjellehelse. Effektiviteten i dette forsøket ble begrenset av tidlige utfordringer med korrekt implementering av den dynamiske strategien, inkludert mangel på nedsenkbart fôringsutstyr, samt avbrudd i bruk av dynamisk strategi under en masseforekomst av Apolemia sp.-maneter mot slutten av forsøket.

Kontrollerte labforsøk demonstrerte at miljøfaktorer kan ha betydelig innvirkning på sårheling hos atlantisk laks. Høy strømhastighet og lav oksygenmetning (60 %) ga størst sårareal, henholdsvis 37 og 57 % større enn hos kontrollfisken etter 7 dager. Innen lysgruppene hadde gruppen med 24 t kontinuerlig lys størst sårareal på alle prøvetakingstidspunkt, og med størst relativforskjell fra kontrollgruppen da såret var 70 % større på dag 28. Sårareal viste seg å ha en negativ trend sammen med saltholdighet fra dag 7 og utover, og på dag 7 og 14 var dette signifikant, der gruppen som ble holdt i 22 ppt vann hadde henholdsvis 20 og 22 % mindre sårareal enn kontrollgruppene. Disse funnene viser hvordan miljøstressorer svekker vertens robusthet selv i fravær av patogener. 

Kombinering av alle disse funnene muliggjorde for en utvikling av kunnskapsbaserte retningslinjer for risikokontrollert produksjonsplanlegging. 

Høyrisikoperioder for sårutvikling kan derfor bli definert som: vanntemperatur under 10 °C kombinert med salinitet over 30 ppt og oppløst oksygen under 8 mg/L som skaper forhold der patogenmengden er forhøyet og vertens helingskapasitet er svekket. Sanntids overvåking av miljøforhold på 5 m dyp inne i merdene vil derfor være avgjørende for korrekt risikovurdering. 

Den høyeste risikofaktoren knyttet til avlusning var gjentatt håndtering. Uavhengig av metode og temperatur hadde første og andre avlusning relativ lav risiko, mens etter fire eller flere ble det betydelig høyere risiko for både sårutvikling og dødelighet. 

Selv om ingen forebyggende strategier mot lus er 100 % effektive, vil bruk av enhver strategi som kan redusere antall avlusninger til tre eller færre, betydelig redusere risikoen for vintersår. Den dynamiske strategien som er beskrevet her, både forsinket og reduserte behovet for avlusning, samtidig som opprettholdelse av gunstige oksygenforhold og økt opphold i brakkvannslaget reduserte sårprevalens. 

Strategisk bruk av medikamentelle avlusningsmetoder (medikamentelle eller ferskvannsbehandlinger) når avlusning i kaldt vann med høy risiko er uunngåelig, kan redusere risikoen for dårlige utfall (dødelighet eller vintersår). Tilsvarende kan ekstra oksygenering i 14 dager etter avlusning støtte sårheling og dermed minimere perioden med mottakelighet for infeksjon. Fôring og lys kan også brukes for å lede fisken inn i brakkvannslag (28 ppt eller lavere på 5 m) når dette er til stede, hvor Tenacibaculum sp. og M. viscosa ikke trives. 

Apolemia sp. maneter er en betydelig risikofaktor for sårutvikling, selv ved lave tettheter. Standardisert, daglig overvåking av disse fra august til februar vil muliggjøre rask respons. 

Et 10 m dypt skjørt med lufting, på en lokalitet uten brakkvannslag, reduserte inntrenging av Apolemia sp.-fragmenter i merden med 63 %. Denne løsningen vil ikke fungere på alle lokaliteter eller under alle forhold (for eksempel trekker Apolemia seg dypere når brakkvannslag er til stede), men demonstrerer at en barrierestrategi tilpasset lokale forhold kan gi reell beskyttelse mot manetene. 

Disse resultatene gir nyttig kunnskap som kan implementeres umiddelbart i næringen for å redusere vintersår gjennom risiko-kontrollert produksjon, ved å optimalisere miljøovervåking og driftspraksis.